Leirdalsboki

Framsida 1001-1800 1801-1900 1901-1950 1951-2000 2001-2050 Ymist




Åm friti å litt ao kårt.

Ao Helge Leirdal.


Da va nett vårte nye veg åpp i Leirdadl, å ikkje so leinje siao straumen kåm helde. So ein kann gått seia atte aori rundt 1960 va dao ein jikk ifrao gammadle te nye ti. Bilveg å straum ha mykje å seia før trivsedl.

Da va vel ikkje so mykje friti å snakka åm pao ditta bel, adle hadde garadn å ta seg ao, å nåken hadde litt arbei attaot å. Ikkje hadde dei forhaustar, å ikkje hadde dei fjern­syn. So leinje da va jøst, va da allti nåke å ta seg te.

Åm vintern va da ikkje so mykje å jera heima pao garn kansje, da va å mjelka, je beisti mat, yta møki ne i møka­huse. Saualembing. Slakting. Kansje litt snikkering, vøla litt i husi. Snømåking, kløyva å bera inn ve. Matlaging, klevask, spøting. Vaska gålvi. Te da brukte dei løvang å gåls­tvåga. Men skulde ein vaska sjikkedle, måtte ein ne pao knedn å bruka skurekostn. Da va tångt arbei. Heldest brukte dei såppedl, åm da berra va rusk påo gålve.

Å so va da veaskogen. Da va allti vintraarbei. Åm dei hågg åppi bratte fjellsie, sette dei åpp streinj, å streinja vea­børedn neatte. Dao va da beste å hålda seg gått undao streinjaspele, før veastikkedn spratt i adle retninga dao dei smadl i da. Myri å Haugen hadde kår sin streinj so jikk øve elvi, me streinjaspeli nett utaofør jere te Haugen. Siao fløtte Myri streinjaspele sitt frampao Fjellstødl.

Fålk va flinke te å gao pao sji, å håppbakke va da allti nåken so laga te. Samaleisi va da moro å skreia pao kjelke å pao krubba. Ein kunde skreia pao rattkjelka ne pao Øygarn, å so bitta kjelkadn baki teheinjarn pao mjelke­traktorn å bli dregen åppatte. Dao fækk ein jo skreia både ne å åppatte. Ao å te jikk da an å gao pao sjeisse å, pao kjødni nefør elvi, attme løkjen. Nåken ao ångadn prøvde ao å te pao elvaisn å, men da va vel ikkje heilt låvle.

Åm såmmarn va da mykje meira å jera. Sjølsagt ånning, å jeringa, dyrking, saualeiting å so viare. Men so va da jo å leinje jøst.

Men so va da dinna fritii dao, so da va so lite ao, iadlefall åm såmmarn. Søndagadn vart da vel te atte dei slappa ao å tok da litt me ro, tok seg kanskje ein fiskatur frampao vatne, helde plukka ber. Men sjøl åm da va søndag, so hadde dei jo beisti, å da va allti nåke smaotteri so skulde våre jort. Ikkje va da so lett å kåmma seg nåken sta helde, før dei hadde jo ikkje bila. Da va å kjøyra traktor ne pao Øygarn, å so følja bussn. Da va allti stas. Da va ein store buss, å sjåførn sat pao høgre siao å kjaure. Sjikkeldle motorlyd va da å, motorn va plassert framfør fråntrutao, attme sjåførn. Bussn hadde fine farga, han va mørkegrøne nee, å kvite åppe. Framøve Jøstedalsvegen va da allti spennande, før vegen va sjikkedle smale å svingite. I dei veste svingadn va da nestn so ein lurte pao kåleisi sjåførn klarde å fao bussn jødno. Pao åppsiao va da låddrette fjedl­siao langt åppøve, å pao nesiao va da rett i elvi, berra me nåkre stabbesteina imødlo.

Dan virkedle store “byturn” va åm ein skulde te Sågndal, dao følde ein antn bussn, helde mjelkerutao. Dei so følde mjelkerutao va vel helste dei so hadde mjelkakjøyringi ne pao Øygarn. I Sågndal fekk ein alt ein hadde bruk før, å meira te. Men da va no rao å handla åppi Leirdadl å, før da kåm no rekande seljara rett so da va. Dei selde miks­mastera, rudlegardine, inneglås ao plastikk, maoling, ståff (da va visst ei frao vaore kanta so va i Oslo ein gång, å spure fålk ho trefte pao gatao kest ho kunde fao kjøpt ståff...). So åftaste va da kjekt å fao seljara pao døredn, berra ein ikkje angra ittepao pao da ein hadde kjøpt. Særle velkåmen va han so selde ståff, han kåm me jabne mødlorom å va gått likte. Mange sydde kle sjøle, å dao va da fint å ha goe tegång pao tøy.

Pao haustpartn vart da fjedltura, men da va før å leita itte sauedn, so da vart vel litt arbei å. Fann ein saue, vart da iadlefall mykje springing.

Ångadn likte gått å sykla, atte sykladn ikkje hadde gir, helde atte dei ikkje va i ångastørrlse, spela ingen rålle, dei visste no ikkje om atte da fanst helde. Da viktigaste va atte ein ikkje punkterte. Dei sykla pao vaksnsykla, bjønte jedna me damesykledl, åm dei hadde. Heldest va da å bjøna pao karasykkedl, å dao maotte dei sykla me eine fotn inni raomao, da vakje lett. Yndlingsplassn va tune i Andesgarn, da vart mange runda runt stabbure. Å runt huse. Dar va da førestn å fint å klatra i dei tre granedn so sto attme tune. Å i stabbure leika jentedn atte dei hadde bu.

Åm kveldadn sat dei vaksne jedna å les i eit bla, elde haure pao radion. Ønsjekånsertn måtte dei allti fao me seg, både litn å store. Kvinnfålki hadde sjølsagt spøte sitt, so dei dreiv me i adle ledige stunde. Å so kunde ein spela kort, jedna Gnav, å ludo, kjinasjakk, trekktavla, å domino. Leseståffe va vel stort sett lokalavisao “Sogn og Fjordane” so kåm tre gånge i vekao, da va førestn ikkje påst åftare helde. Heldest kunde da vera slekt so “Vårt blad”, “Maga­sinet for alle” å liknande. Nåken kjøpte vekeblå, so kåm ut kår onsdag. Dei kåm me Freningsbiln åm kveldn fre­dagadn, samen me dei andre varedn dei hadde bestilt i telefon'n før pao dagen. Da va vanle vare so mjøl, jester, gryn, siråp, sukker, åst, kaffi. Kaffien kåm i heile bønne, å so mol dei han sjøle pao kaffikvedni. Da va kokekaffi sjølsagt. Om dei vilde ha han ferdigmåln, so kunde dei fao da å, før dei mol pao ei store elektriske kvedn pao bui.

Da dei ikkje treingde å kjøpa, va slekt so ve, mjelk, eigg, pate, kaol, kaolrot, gulrot, sølta å saft, før da ordna dei me sjøle. Da sama va da vel stort sett me kjøtmat, å litt fisk, å kle.

Freningsbiln kåm frao Freningen, samvirkelage i Gåpn. Dar va berra to butikka, dan andre va Bakarn. Heldest va da mange fleire butikka i Marifjørao, når ein kåm bårt dar ein sjeldao gång, va da nestn so å “kåmma te byen”. Framøve i Jøstedadl va da fyste han Haldor i Myklemyradn, han kjaure førestn vare te Vigdadl. I Fåssøyadn va da han Harald, i ein gammadle stasle butikk, å samvirkelage. Pao Jere va da han Krissn, me store butikk, i to etasja, å samvirkelag, dar å. Å so va dar ein kafe me aovernatting, å da va da frampao Nigar å. Kafe va da førestn i Gåpn å. Ja, å so va da bensinstasjona pao Rånnei å pao Jere.

Bensinstajon'n pao Rånnei laog fint te, i vegakrysse mødlo Jøstedaln, Gåpn å Hafslo. Vegen te Gåpn jikk i ein jupe sjering me fine mura pao beijje sie ne te elvi, dar han fårtsette øve jarnbrui. Bensinstasjon'n va bygde inn i bakken pao åppsiao, da saog sjikkedle pråffesjonelt ut.

Når me no snakka åm friti, kvinnfålki tok seg no egentle alder fri, va da ikkje matlaging elde vaskiing, va da sying elde spøte. Sette dei seg ne, so jikk spøtedn i eitt. Ångadn fekk vel litt meir fri, men dei måtte no arbeia, helde rettare sagt hjelpa te mykje dei å. Da førte i adlefall te atte dei vart dugedle arbeidsfolk, adle so ein, sama kå dei kåm te å ta seg te seinare i live.

Me kan seia atte dei hadde ein arbeidssame åppvekst i flåtte natur. Før finare plass helde Leirdadl, iadlefall føre utbyjjingi, skulde ein jammen leita leinje itte. Å stilt å role va da, da einaste so kunde skapa uro va vel slekt so bjødnajakt å flaum. Å sjølsagt so kunde ein jo kåmma i klabbeit me kårandre, dar so adle andre sta. Ein kunde vel å tykkja atte da va einsle av å te, va ein åppvåksn pao ein meira fålkerike sta. Men før dei so våks åpp i Leirdadl va da vel berra gått atte da ikkje va meira fålk runt. Ein trivst beste me da ein e vane me.







© www.leirdalsboki.no

  Valid XHTML 1.0 Transitional