Leirdalsboki





AV BREVANDRINGENS SAGA.

Av Andreas Backer.

Den lengste av alle Jostedals­breens armer er Tuns­berg­dals­breen med sine 14 kilomtre. Den er særlig kjent fordi den i sitt utløp danner en stor demning av grus, breslam og is; fra tid til annen bryter denne demning sammen med den følge at kolossale vann­masser flommer nedover dalen og helt ned til hoved­dalføret Jostedalen ved Leirmo. Under­veis og nede i Joste­dalen har denne over­svømmelse skapt store flom­skader, særlig i årene 1900, 1903 og i 1926. Ometrent det samme har hendt ved Mjølkedals­breen i Jotun­heimen og ved Demme­vatnene i traktene vest for Hardanger­jøkulen.

Det å vandre en så lang bre som Tuns­bergdals­breen er ikke så særlig spennende, for sammen­lignet med Auster­dals­breen er den nærmest ens­formig. Det er da også bare få turister som i våre dager går denne breen. Det kommer bl.a. av at Hassa Horn i 1910 fant en bedre og lettere rute i disse trakter, nemlig fra Tunga­stølen øverst i Veite­strand, tvers over Tuns­bergdals­breen og så videre til Krun­dalen i Joste­dalen, således at man får for­bindelsen uten å gå opp hele 14-kilometers­breen. Men noen snarvei var ikke aktuelt å ta for Slingsby dengang han i 1881 bestemte sig til å se hvad breen hadde å by på.

Den gang var vårt lands lengste brearm fullstendig ukjent for turister. Denne gang bestemte Slingsby seg for bare å ta med en eneste kjent­mann og det ble Johannes Vigdal. Begge var enige om at Tunsberg­dals­breen hadde nyhetens interesse og samtidig ville det ha stor betydning å få undersøkt hvilke muligheter denne nye breen hadde som utgangs­punkt til selve Stor­breen. Der oppe på det uendelige isplatået mente de at de kunne velge alt hva en bre­tur har å by på i siktbart vær og gode sne- og isføre en sommerdag. De fattet en rask beslutning. Når de hadde Tunsberg­dals­breen bak seg, ville de ta peiling på Joste­dals­breens høyeste platå, det som vi nå kaller for Høgste Brea­kulen.

Det voldte dem ikke noen større vanskelig­heter å komme opp hele Tunsberg­dals­breen, og videre innover Stor­breen gikk alt både vel og bra. Da de kom til Høgste Breakulen, tok de en liten matrast for å hvile og samtidig se seg om. Det er et skarve­berg der oppe som raker opp av isen og sneen, så man kan da si at men står på fast grunn i en høyde av 1953 m.o.h. Men på Slingsbys tid var det ikke antydning til noe mørkt punkt — bare skinnende hvit sne­flate i alle retninger.

Det ser ikke ut til at hverken Slingsby eller Vigdal følte noen spesiell begeistring ved å stå på dette punkt, som bare er 30 meter lavere enn fjell­toppen Lodalskåpa. De hadde pent vær og utsikten var fri til alle kanter, men selv ikke dette synes å ha fengslet dem. Istedet får vi denne litt mistrøstige skildring i Slingsbys beretning: «Toppen er flat som et billiard­bord. Det er det mest toppløse fjell jeg noensinde har besteget. Jeg var sannelig ikke forberdt på å se utover et slikt Sahara som dette; bortsett fra Lodals­kåpa og noen mørke punkter i nordvest var det ikke annet å se enn sne, bare sne i miles omkrets. Det var virkelig et fælt sted å stå på!»

DNT-årboki 1961.






© www.leirdalsboki.no

  Valid XHTML 1.0 Transitional